Magiske Urter

Mandragora officinarum): Elementene Merkur og Jorden. En kraftfull beskyttende amulett for hjemmet. Roten kan bæres av kvinner som ønsker å bli gravide, og menn som vil kurere impotensen. I middelalderen trodde man at rota gav fra seg et skrik når den ble dratt opp av jorda. Det var så overnaturlig at alle som hørte det, ble gale eller døde. For å lade en mandrakerot med din personlige kraft, sov med den i sengen (f.eks. under puta) i tre netter under fullmåne. Bær den for mot.

Alrune - Mandrake
Taksonomisk oversyn av Søtvierfamilien

Søtvierfamilien (Solanaceae) har 90 slekter og mer enn 2300 arter. Familien har vekstformer som strekker seg fra urter, busker til trær. Søtvierfamilien består hovedsaklig av giftige planter. De mest kjente plantene fra denne familien er potet, tomat og tobakksplanten. Mandragora-slekten har fire arter. Mandragora officinarum og M. autumnalis og er kjent fra middelhavsområdet. Alrunen (Mandragora officinarum) er en rosett-plante med store ovale grønne blad. Blomstrene er hvit-grønne og med smale trekantete kronblad. Bæret er oransje og 2-3 cm i diameter. Det mest spesielle er påleroten som har oppned y-form. Hele Alrunen er giftig, til og med bæret.

Kjemiske stoffer i søtvierfamilien

Søtvierfamilien er kjent for sine nytteplanter, men alle har hørt om hvordan det gikk med de bøndene som plantet poteter før kunnskapen om bruken var allmenn eie. Ut på sommeren stod åkeren fin og blomstret villig, og det begynte å dukke opp grønne bær på plantene. Det som var i jorda hørte djevelen til slik at en kunne ikke spise knollene, og siden de ikke hadde nok korn til å mette alle, var de nødt til å spise potet-eplene. Bøndene døde.

Giftstoffene i søtvierfamilien er mange, og vi kan bare nevne noen av de viktigste. Alle hører til i gruppen av giftstoff som blir kalt for alkaloider, giftstoffer som angriper metabolismen. Alkaloidene er plantegiftstoffer som danner salter sammen med syrer, derav navnet. Å finne nok en kjemisk overbygging kan være vanskelig. Klassifikasjonen er mer botanisk enn kjemisk, men vanligvis inneholder de minst en karbonring og nitrogen.

Hyoscyamin og atropin er blant de viktigste giftstoffene i Alrune, Bulmeurt og Belladonna. Giftstoffet Hyoscyamin virker søvndyssende, fører til hallusinasjoner og utvider pupillene. Roten er den giftigste delen av planten. Bæret har bare små mengder giftstoffer.

Bær ble spist som en kjærlighetsvekker, og som et rusmiddel. Roten er for giftig til å spises og ble derfor brukt utvortes.

Historisk oversikt

Alrunen har nok vært kjent fra førhistorisk tid. Den spesielle formen på roten og de oransje bærene har nok vært lagt merke til. Troen på at planter som ligner på mennesker har spesiell kraft over menneske, er kjent fra flere primitive kulturer. Det første sikre tegnet på at Alrunen har hatt en spesiell mytologisk plass er fra de gamle egypterne. Alruner ble dyrket i hagen til flere faraoer. De ble ofte malt på veggene i gravkamrene, og bær og blomster ble lagt mellom svøpene rundt mumien før gravleggingen. Det er trolig at det var de store oransje bærene som fascinerte egypterne. Egypterne tilbad solen, og det er naturlig å tenke seg at bærene ble sett på som et solsymbol. Roten er ikke fremstilt på tegningene eller gravlagt sammen med faraoene.

Josefus, en jødisk historieskriver fra det første århundre, er den første som skildrer at Alrunen gir fra seg et skrik når den blir dratt opp. Dette skriket var så skrekkelig at den som var i nærheten straks ville dø. Måten å unngå dette på var å grave roten løs, deretter binde en hund fast til den, og la hunden slite roten opp. Hunden som rykket opp roten, ville dø. Blings den eldre forteller at det finnes kvinnelige og mannlige former av Alrunen. Kvinneformen var sort, mens mannsformen var hvit og hårete. Det arabiske navnet på Alrunen er Djeveleple, og det er nok herfra det norske navnet Kjærlighetseple kommer fra. Navnet tyder på at det var bærene som ble benyttet i det gamle Persia før antikken. Grekerne kalte Alrunen opp etter Kirke, den samme trollkvinnen som gjorde Odysseus' mannskap til griser. En plante som ble oppkalt etter slike farlige personer, måtte en akte seg for. En del av historiene rundt Alrunen er tydelig satt ut for å øke omsetningsverdien. I tillegg til at det var livsfarlig å høste planten, ble det sagt at den bare vokste på galgebakker. En del historier sier at alrunen var en underjordisk som levde på restene av ulykksalige sjeler som ble hengt. Andre historier forteller at den vokste opp av kjøttbiter som hadde falt ned av de hengte. Det ble også påstått at den vokste opp av sæd som mordere ejakulerte i det øyeblikket de døde. Gjennomgående i alle tre historiene er at den vokste og trivdes bare i skyggen av galgen. En del påstod at den bare vokste i en liten del av Kina, siden dette i middelalderen var så langt borte som det var mulig å tenke seg.

Ryktet som Alrunen etter hvert fikk, gjorde at både Gallbær (Bryonia cretica) og Sverdlilje (Iris officinalis ) ble solgt som Alrunerot . Alrune var en viktig bestanddel i heksesalven som heksene brukte når de skulle til Blokksberg. Andre viktige planter i den var Belladonna (Atropa belladonna) og Bulmeurt (Hyoscymus niger). Begge disse to fra søtvierfamilien. Alle tre er dødelig giftige dersom man spiser dem. Dersom man i stedet lager et uttrekk i fett og smører dette på der huden er tynn, vil kroppen ta opp små mengder av de giftige stoffene i plantene og rusen blir ikke fatal.. Bulmeurt og Belladonna var nok viktigere som ingrediens enn Alrunen i heksekultusen siden Alrunen var så sjelden og dyr. I middelalderen var det vanlig å kutte røttene til slik at de lignet enda mer på et menneske.

Når man hadde fått en slikt Alrune-person i huset var det viktig å stelle den rett. Når den kom i hus måtte den ligge stille i tre dager og tre netter. Noen sier at den skulle legges i varmt vann, andre foreslår vin eller mandelmelk. Bare den beste kledningen var bra nok og enten kniplinger, fløyel eller silke. Alruner som ikke var fornøyde ville gi fra seg en knurrende lyd. Dersom en hadde en fornøyd Alrune kunne denne gjøre det meste, som for eksempel å fordoble mengden av gullpenger i et lukket skrin, virke som kjærlighetstalisman, kurere en mengde ulike plager, verne mot smådjevler, onde ånder og i tillegg spå om fremtiden. Det er klart at den som eide en slik plante var mektig og svært etterspurt. Kultusen rundt Alrunen har nok mye med ideen om at ting med likt utseende virker inn på hverandre. Derfor ville Alruner med menneskelikhet framheve reproduksjonen av menneske. Når planten i tillegg hadde giftige og hallusinerende virkninger, så var suksessen ikke langt borte. Alrunen hadde kanskje ikke de mengdene med giftstoff som Bulmeurten og Belladonnaen, men den hadde utseende med seg og steg slik til den kanskje mest myteomspunne planten i den vestlige kulturkretsen.

Dyrking av Alrune, Belladonna og Bulmeurt i Norge

Alrunen stammer fra middelhavsområdet og må dyrkes innendørs i Norge. Den kan lett dyrkes fra frø. Den trenger lett jord med fin sand. Krukken må være dyp slik at påleroten kan få plass. Den trenger endel vann i sommerhalvåret, men i vinterhalvåret bør den plasseres noe kaldere og vannmengden skjæres inn til beinet. M.A.O. svært sparsommelig. De store bladene ligger nær bakken og sender ut en stinkende odør. Lilla-fargede blomster går over til eple-lignende frukter. Urten blir likevel brukt innen homøopatien, men er farlig å bruke i betydelige doser. Giftig.

Belladonna kan dyrkes fra frø. Frø er svært sene med å spire, dette kan ta fire til seks uker. En bør så frøene senest i mars i lett jord innendørs. Den tåler å stå ute i sommerhalvåret og kan også overvintre utendørs. For innholdet av alkaloider, er både temperatur og jordsammensetning viktig. På fattig jord vil den trenge en del gjødsel, kompostert hønse- eller kugjødsel er utmerket. Den produserer mest alkaloider i solrike tørre somre. Det er vanlig å høste rotstokken andre året, men planten er flerårig og under dårlige vekstvilkår kan en vente med høstingen til det tredje eller fjerde året.

Bulmeurt kan såes fra frø i starten av mai på friland, siden de ikke tåler omplanting særlig godt. Frøene bør legges i vann i 24 timer før såing og alle frø som flyter opp kan kastes, på samme måte med gule eller brune frø. Det er to varieteter, en toårig og en ettårig. Jorda bør være porøs og plantene liker godt en god porsjon med kalk.

Mandrake er en av de eldste urtene vi kjenner og fremdeles er den en av de mest misforståtte planter på vår jord.

Omtaler av urten Mandrake går tilbake så langt som til det gamle testamentet, til og med før den tid i noen østlige oldtids manuskripter. Der var den også i flittig bruk under den greske og den romerske tidsalder. Likeså under den middelalderske, mørketidene og renesanseperioden. Når vi nå går inn i et nytt millennium, har vi nå teknologien for bedre å skjønne hemmelighetene denne planten har å gi menneskeheten.

Denne urten er kjent for dens magi, afrodisiakum, healing og hallusinogeniske så vel som giftige innhold. Det kommer an på hvordan man benytter den.

Folk har gjennom tidene rapportert healings, død, ut av kroppen-opplevelser, økt sex-lyst og til og med magi ved å benytte Mandrake.

Mandrake, dets magi og mystiske kraft

Det ser ut til at urten Mandrake har, gjennom tidene, vært knyttet til magi og mystiske krefter.

På denne siden vil du finne grunnleggende magisk terminologi angående urten Mandrake som skriver seg fra gamle pagan- tradisjoner.

Urten Mandrake's magiske terminologi i pagan-magisk tradisjon

Følgende informasjon er fra en pagan-magisk håndbok:

Navn: Mandrake/ Mandragora officinale/ Ladykins, Mannikin, Racoon, Berry, Kjærlighets-eple, Djevel-eple
Element: Ild
Planet: Merkur

Kraft: Beskyttelse, Fruktbarhet, Penger, Kjærlighet, Helse
Magiske bruksområder: En hel Mandrake rot plasseres i hjemmet, Vil gi huset beskyttelse, fruktbarhet og hell. Der hvor det er Mandrake kan ikke demoner oppholde seg heller. Det sies at penger plassert ved siden av roten vil fordoble seg.

OBS!: *EKSTREMT GIFTIG*